Etter etmislzkket reiseforsok, kommer jeg eg hjem i lopet av dagen idag. Skal arlig inromme atdet har vart en slitom tur, og de siste 40 timene har jeg sovt i fire av de… Men etter aa ha kommet seg til tzskland og fikk spist en baguett med ost og skinke og salat (herlighet det var godt!) gikk alt masse bedreog an fikk slatt seg los paa tax freen. Naa er det bare aa vente i 3 timer til og saa er det strake veien til oslo citz og bli henta av pappa. Onsdag blir det tilbake til Molde igjen og jeg gleeeder meg.

Haha, blei et kort innlegg for aa droze de seks timene me ventetid her… Kommer tilbake med oppsummering og rapport fra barnehjemmet og ine inntrzkk pluss bilder etter jeg har faatt funnet meg til rette heime igjen!

Har aldri skjønt meg på de som skriver for å få ut tanker eller følelser, alt blir bare feil uansett.. Men siden jeg likevel må skrive noe her er det jo bare å gjøre et mislykket forsøk.

Jeg er drittleit. Drittlei askeskyer. Drittlei av å vente, drittlei av falske løfter og drittlei av vage beskjeder. Nå kan man tenke ” greit nok, du må være der i seks ekstra dager, man hva gjør det når man har vært der i tre månder?”. Og jo, det bir plutselig stor forskjell. I løpet av tiden jeg har vært her, er det unger og andre mennesker jeg har knyttet meg sterkt til, og å dra fra disse menneskene og vite at det er lenge til neste gang du ser de, eller kanskje aldri, er ikke enkelt. Jeg hater farvel, har alltid gjort og kommer alltid til å gjøre. Helst bør det være kort og fort slik at jeg ikke rekker registre at det skjer. Dette er noe jeg kan angre på i ettertid, men det virker best i øyeblikket. Feks da vi solgte huset mitt, var det ikke om å gjort å gå rundt huset og føle på smerten ved å forlate hjemmet mitt, men om å gjort å komme seg av gårde fortest mulig og få tankene over på noe annet. Samme metode ble brukt da jeg forlot mine kjære og dro hit. Men her nede, var det ikke bare enkelt å dra, for man skulle ha et bilde til, eller det var flere å si hade til som man måtte finne. Og da rekker man å tenke… Og jeg hadde fremdeles ikke lov å grine på barnehjemmet, selv om det var fordi jeg var lei meg for å dra fra de. Så derfor ble det mange “hadepauser” hvor man måtte ta seg selv sammen, det var rett og slett forferdelig å skulle forlate disse menneskene. og jeg fikk utrolig mange fine kort fra de største jentene og gave fra mødrene på babyrommet.

Selve dagen 20.04 var slitsom i seg selv,  jeg hadde sovet lite og stått opp tidlig for å pakke ferdig. Etter en times tid sier Sharad at flyet mitt ikke går, så da er det bare å dra på barnehjemmet, mens han prøver å finne ut hva som skjer. vi hadde allerede avtalt med noen av de største jentene, at vi skulle ta med noen av de som er litt tilbakestående på lunsj denne dagen, og de gledet seg masse. Like før lunsj fikk jeg derimot beskjed om at jeg som passassjer måtte møte opp på kontoret til flyselskapet nede i byen. Jaja, greit nok, men der forsvant det plutselig 2,5t i kø, bare for å vite at de ikke visste noe, og at jeg måtte ringe et telefonnummer klokka 4 for å høre om flyet mitt gikk. Forbannet over bortkastet tid fortet jeg meg tilbake på barnehjemmet for å ta noen gruppebilder, si hade til alle sammen og slenge i oss litt kake som jeg hadde kjøpt til babyrommet.

Da jeg ankom hadde de som skulle vært med på lunsj allerede kledd på seg sine fineste klær og var klar for å dra. Da Sharad måtte fortelle de at vi ikke kunne idag likevel ble det stor skuffelse… Men etter flere lovnader om at Sharad skulle ta de med senere, sluttet tårene å renne. Jeg fikk så vondt av de.

Ihvertfall, etter triste farvel kom jeg meg omsider hjem og fikk kastet i meg litt mat og hoppet oppå kofferten for å klare å lukke den igjen. Imens prøvde Sharad å ringe telefoonnummeret jeg hadde fått oppgitt, til ingen nytte. Der var det umulig å komme gjennom. Så jeg satte meg i taxien, og tok turen til flyplassen, stod nok 1,5t i kø, før jeg fikk vite at jeg ikke fikk dra til Doha, siden Munchen var stengt. JAJA. Da var det bare å ta en taxi tilbake til Golfutar, og fortvilelsen gikk utover den stakkars taxisjåføren som jeg syntes krevde ALT for masse penger. (det var faktisk ikke så masse..) Etterhvert fant han ut at det var best å holde kjeft, og bare kjøre.

Dage etterpå var det å møte opp på kontoret igjen, og selv om jeg kom 1t før åpningstid, var det allerede kø langt utpå fortauet. Etter 3,5t i kø, og litt ekstra søvn fikk jeg ny billett den 26.april. Uansett hva man prøvde var det umulig å komme seg hjem før, både for meg og andre norske turister jeg møtte på.

Så da var det tilbake på barnehjemmet igjen, og det var jo koselig å komme tilbake å bli møtt med både smil og klemmer, men når man har i baktankene at man skal dra fra de “igjen” om fem dager, er det en liten festbrems. Men skal likevel prøve å gjøre det beste ut av de siste dagene, igjen.

For å få med litt gladnyheter under all klaginga mi, så fikk vi tatt med tre stykker av de “litt spesielle” og to andre jenter som hjelpere på lunsj. Sharad hadde allerede fått refs for tanken, men vi hadde bestemt oss for å prøve og se hvordan det gikk. Da vi skulle gå, var det brede smil på alle sammen, og noen sprintet av vei i forveien. Og de fikk alle sammen milkshake og eplekake med is. Ikke alle var like fan av milkshake, men det var ihvertfall utrolig artig med sugerør! Kake var en stor suksess, og selv om noen slet litt med bestikket og brukte hendene innimellom, gikk det veldig bra. Man kan ikke forvente at de skal klare alt på første forsøk, de bruker tross alt hendene når de spiser på barnehjemmet. Men det beste var isen. Jeg trodde jeg skulle dø av latter. For noen av de var det første gang de smakte is, og uttrykket på han ene var bare helt ubeskrivelig. Han likte det, og han smilt og lo selv, men hele ansiktet fikk sjokk da han kjente hvor kald den var. Men alle ungene var veldig flinke, og selv om vi ble nedstirra på vei frem og tilbake var det veldig morsomt, og ungene storkoste seg.

Da har jeg blitt friskere, og kommet meg tilbake på barnehjemmet.

På babyrommet vet de at jeg snart skal dra, så de var glade for å ha meg tilbake, selv om jeg både visstnok var blitt svart og tynnere i ansiktet… Haha, man må bare like de. Men de hadde også et veldig sentimentalt øyeblikk hvor jeg fikk oversatt hvor mye de kom til å savne meg, og jeg hadde vært SÅ god å ha! Jeg hadde faktisk vært den beste av alle frivillige de hadde hatt! (ja, de sa faktisk det, og jeg ble litt stolt da) Ho eine fikk tårer i øynene og jeg måtte vifte alt av gårde etter å ha rødma og takka for ikke å bynne å grine sjæl.. Man MÅ bare like disse vidunderlige menneskene.

Ellers er det masse ”fotoshoots” for tiden.. Side jeg skal dra er det mange som vil ha bilder, og mange jeg vil ha bilder sammen med. Men jeg og kameraer er liksom ikke, venner, så derfor pleier noen av jentene å låne de og ta bilder. Ergo ender jeg opp med noen motiver jeg ønsker, og hundre bilder av de samme jentene som har “fotoshoot”, pluss tomt batteri.  Men herlighet hvor morsomt de syns det er, og det er morsomt å se bildene og alt de finner på med kjegler på hodet og veivende flagg. Jeg har også fått skrevet ut mange bilder som jeg gir til ungene, og noen av ungene burde blitt tatt bilde av når de mottok bildet. Jeg tok ut et bilde av en som er litt tilbakestående, og uttrykket da han fikk bilder var ubeskrivelig, først måpte han, før han måtte studere litt og så gliste og klappet han og trykte bildet inntil brystet sitt. Han gikk og bærte på det, og viste det stolt frem til alle sammen etterpå, og INGEN fikk lov å røre det nei! Ellers har jeg fått både klemmer og store smil som takk. Av et bilde liksom… det viser hvor lite som skal til.

Men nå må jeg nok legge meg, for de siste dagene blir travle dager, med å gjøre siste rest av jobben, kjøpe inn noen nye bøker og bare “få alt på plass”. Volleyballbanen skal være ferdig gravd til i morgen, og det vil komme sand i morgen eller mandag, så dette går fremover! Syns det er kjempefint at jeg rekker å se barna leke i sanda og spille volleyball for første gang!

Siden jeg ligger her halvdød og syk, kan jeg like godt skrive et nytt innlegg. min andre dag med sykdom på rad, og det er fryktelig frustrerende siden jeg skal hjem om 5 dager! ja, jeg skal hjem tidligere. Etter nesten 3mnd, så ble savnet etter kjæreste, venner og familie for stort… Kanskje litt egoistisk med tanke på at ungene her faktisk trenger en ekstra “voksenperson”, men slik ble det. Jeg har allerede bestemt meg for å dra tilbake så fort som mulig.

Men det blir ikke bare enkelt å dra, mødrene reagerte når jeg fortalte det, og spurte om jeg kom tilbake om en måned… Og alle ungene, ungene jeg har blitt så glad i.

Er ikke i det forfatteriske hjørnet idag, så skal skrive et mer omfaattende, poetisk innlegg senere… Enkelt sagt så blir det utrolig trist å dra, men godt å komme hjem. så nå skal jeg legge meg å sove, slik at jeg blir frisk til i morgen og kan nyte de siste dagene på barnehjemmet!

ker brukt til å se etter krokodiller! veldig trygt..

Etter 12 svært opplevelsesrike dager i Nepal er Martha og jeg (Turid) nå trygt tilbake i den norske trygge sandkassa. Vi hadde 4 dager i Katmandu og 7 dager på rundreise i Nepal.

Trafikken i Kathmandu var en opplevelse. Rangen var klar; kuer og okser øverst, deretter store busser, mikrobusser, taxier, motorsykler, sykler og nederst var fotgjengerne. Vi kjørte mikrobuss hvor vi var 28 stk i en 12- seter. Vi følte oss likevel relativt trygge i trafikken i Kathmandu. Trafikken gikk sakte, mye tuting og ellers velmenende diskusjoner for å få lirket fram kjøretøyene i de trange gatene. Vi møtte ”kameraten” til Tonje, Mr. Okse, det var et digert beist men godlynt og rolig der den lå på fortauet og tygde drøv.

Vi var to dager på barnehjemmet der Tonje jobber. Med 15 voksne til å ta seg av 250 barn og ungdom i alderen 3 dager til 18 år sier det seg selv at voksne som kommer innom raskt blir satt i arbeid. Både Martha og jeg fikk oppgavene som bleieskiftarbeidere og leketanter.

Mye kunne vært bedre på barnehjemmet: maten var ensidig, ungene fikk svært lite voksenkontakt, spebarna fikk ikke et fang å ligge på når de fikk tåteflaskeflaske, reinholdet var dårlig og leker nesten fraværende. Men jammen var det mye som var bra også; de voksne ga ungene så mye omsorg de maktet i en hektisk hverdag, barna gikk på skole, frivillige og delvis betalte kom innom på ettermiddag og hadde dansegruppe, fotballtrening, dataundervisning og karatetrening. Det ble holdt kurs i matlaging for de eldste barna. Det var masse plass både ute og inne. Utearealet var det nå planer for å ”ruste opp” som Tonje tidligere har beskrevet. Vi møtte mange flotte glade unger.

Det var mye verre å se noen av ungene utenfor barnehjemmet; sittende i døråpningen på små gisne hytter, gående på søppeldyngene og lete etter brukbare ting eller sittende å hogge stein i småbiter for å selge til utbedring av veier. 

Tonje var med i dansegruppa på barnehjemmet. Imponerende innsats der hun skulle holde styr på sine lange armer og bein (hun er vel ca 30 cm høgere enn alle de Nepalske jentene). Har nok litt igjen før hun greier hoftevrikkinga like godt som de Nepalske jentene. Ellers var det morsomt å se hvordan Tonje trives sammen med alle ”babyene sine” der hun la en 8-10 stykker om gangen rundt seg på golvet og lekte og koste med dem.

To dager i Kaqthmandu var vi turister og fikk se gamle erverdige bydeler, templer, ape- og dådyrpark og religiøse seremonier for buddister og hinduer.

Vår 7 dagers rundtur med buss og taxi gikk til en nasjonalpark i Tirai, sørvest for Kathmandu, og til Pochara; et populært turistområde nordvest for Kathmandu. Bussturene var en opplevelse. Bratte fjelloverganger, lange køer og kjøretøy med håndbrekk som ikke virker er en dårlig kombinasjon. Dette ble løst med at sjåførene hadde med seg en hjelpegutt som, når det ble stopp, sprang ut å la klosser framfor julene på bussen. Når vi kunne kjøre igjen var det ut å ta vekk klossene og hoppe på i fart. Det funka! På dette tidspunktet hadde vi blitt innhenta av den karakteristiske ”Nepalmagesyndromet” hvor du enten trenger hurtig og hyppig tilgang til toalett, eller passer på å få vindusplassen på bussen……  

Aktivitetene i nasjonalparken har Tonje beskrevet, med bading sammen med elefantene som det store høydepunktet. Jeg likte elefantriding godt; utrolig god utsikt fra ryggen på disse kjempedyrene som vagget av sted. Vår 2-3 dagers fjelltur i Pokharaområdet var en opplevelse i bygging av fjellstier og jordbruk i bratt terreng. Over alt var det lagt opp murer slik at jordbruksvekstene vokste på små hyller. Stiene opp mellom gardene var hellelagte trappetrinn. Et utrolig vakkert landskap med velstelte gårder og fine jordbruksvekster. Oppover langs hele vandreruta var det små kioskutsalg og doer (men husk å ha med dopapir selv). Høyere opp var det blomstrende rododendronskoger hvor rododendroene var høye som norske grantrær.

12 dager i et av verdens fattigste land gir grunn til ettertanke når du selv levere i et av verdens rikeste land. På tross av mye som manglet møtte vi et fargerikt, imøtekommende og blidt folkeslag.

Takk til Tonje, Anjana og Sharad (familien Tonje bor hos i Kathmandu) for et flott opplegg for våre 12 dager i Nepal.

Hilsen mamma Turid

edit: på de siste bildene kan man se hvordan menneskene klamret seg til fjellet, man kan se bilder fra turen ned (Martha var fotograf og gikk bakerst), du kan se at det er forskjell på folk ved bildet av martha og bæreren, og de siste bildene er fra shopping av leker til ungene. Martha storkoste seg med å plukke ut mange, mange biler!

 

ehh, det tar utrolig lang tid å laste opp bildene, så de kommer etterhvert…

Som sagt har det skjedd masse på barnehjemmet også i det siste.

   For det første setter jeg herved en strek ved innsamlingen av penger. Har fått inn en god del penger, og har laget budsjett for hvordan de skal brukes. Og ikke minst, TUSEN TAKK til alle sammen som har vært med på å bidra. Dere har vært med på å få mange barn til å smile, og flere skal det bli.

     Sharad, Martha, mamma og jeg har vært på et kjøpesenter hvor vi kjøpte inn forskjellige leker til lekerommet. Blant annet kjøpte vi inn mange biler, rockeringer, byggeklosser, små sykler og en liten flyplass. Vi kjøpte også inn en del formingsaktiviteter som plastelina og perler. Blyanter og papir har de fra før. Vi prøver å velge noen leker/aktiviteter hvor barna også lærer mens de har det gøy. Og mens nesten alle norske barn har vokst opp med plastelina i barnehagen, var det noe nytt for disse barna. Og det var både spennende og utfordrende å prøve å forme noe selv.  

       Barnehjemmet har hatt et prosjekt fra før hvor mange av jentene har mottatt en barbiedukke som var bare deres, og guttene har også ofte fått noe. Men de største jentene har aldri fått dette, så derfor fikk de heller muligheten til selv å bli med å handle. Sharad og jeg tok de med i ulike grupper, og de fikk beskjed om at de kunne velge en leke med en makspris. De kunne velge akkurat det de ville fra en bil til kosebamse eller dukke. De måtte selv lese av prisen, og spørre betjeningen om det var noe. Grunnen til at vi valgte å gjøre det på denne måten var både for lærdom, og for at de skulle få velge noe selv. Når man bor på Bal Mandir får man nesten aldri et valg om hvilke klær du vil ha eller hvilken mat du vil ha. Ressursene er små, og du tar i mot det du får. Mange av disse jentene, som var mellom 12-16 år, hadde bare vært på et kjøpesenter en gang i hele sitt liv, og noen av de aldri. Det var for mange første gang de fikk velge en leke selv, som var bare deres, og de brukte lang tid på å bestemme seg. De aller fleste valgte en bamse eller barbiedukke, og mange måtte spørre Sharad flere ganger om de virkelig fikk lov til å kjøpe noe som var så dyrt. (for oss nordmenn var det for så vidt veldig billig). Jentene måtte også selv legge tingen sin på disken og fulgte med på hvordan ting foregikk. Etterpå gikk de alle smilende tilbake til barnehjemmet, og viste stolt frem kjøpet til andre venner.

         Som dere da forstår går det litt penger til dette også, og ellers gjenstår det å kjøpe inn bøker til leserommet og noen nye spill.

          Siste rest av pengene går til bygging av beachvolleyball bane, hvor de største kan spille volleyball og de minste kan bruke sidene av banen som sandkasse. Det blir fort trangt oppe på det lille lekerommet, og siden jeg fikk inn nok penger syns jeg et slikt prosjekt var verdt å støtte. En volleyballbane har plass til mange, og det er et lagspill som skaper tilhørighet. Og sist men ikke minst, så er det veldig morsomt! Når de minste barna også får brukt banen som sandkasse, blir det et prosjekt som kan passe alle barna på barnehjemmet.  

     Det var da hva pengene vil gå til, og utgifter og regnskap blir selvfølgelig ført underveis.

Arbeidet på volleyballbanen skal begynne så fort som mulig, og ingeniøren var i dag ved Bal Mandir for å merke opp banen. Lekene på lekerommet blir tatt frem litt etter litt for at det ikke skal bli fullt kaos, så jeg legger med bilder både fra nye leker og shoppingtur med de store jentene!

Wow, nå har det skjedd mye siden sist her! Deler det opp i to innlegg for å få en bedre oversikt. Som sagt har mamma og Martha vært her, og vi har vært ute på tur, så derfor har det vært lite skriving. Og siden internetten tok en liten pause etter tordenværet, har det blitt enda mer forsinket.

Denne bloggen handler jo om våre opplevelser i Nepal også, så derfor skal jeg skrive kort om den lille turistperioden vi har hatt. Etter jeg fikk besøk har alt gått i fullt kjør, og vi rakk masse på de dagene de var her! Vi har vært i apetempelet, sett kremering av menneske, vært på jungelsafari, fjelltur, handlet til barnehjemmet og gått litt i byen.

   De første dagene tilbrakte vi i Kathmandu, mamma og Martha var innom barnehjemmet og vi snakket om hva som skulle skje videre der.

    Senere gikk turen til Chitwan. Der begynte oppholdet med lokal stammekultur, hvor vi fikk se historien på museum, og vi fikk se et show med ulike danser. Dagen etterpå dro vi på kanotur for å se på fugler og krokodiller. Jeg var livredd da vi såg en STOR krokodille fra en trekano som kunne velte når som helst… Men det gjorde den heldigvis ikke J så skulle vi gå en improvisert tur i jungelen for å se som vi så noen dyr. Jeg følte meg ikke helt trygg der jeg subbet rundt i jungelen i slippers, og i hvert fall ikke da vi fikk se et nesehorn. Siden ikke hele gruppen hadde sett det, fulgte vi etter det en stund, og vi fikk beskjed om å hoppe i en grøft på siden hvis det angrep oss. Jadda.. Da vi plutselig hørte en lyd var Martha halvveis på vei nede i grøfta, men det ble heldigvis ikke behov for det heller.

      Nå blir det veldig mye oppramsing her, men det får bare være… Vi dro også på jungelsafari med jeep, og da fikk vi se ulike typer hjort, svartbjørn og flere nesehorn. Vi kjørte også igjennom en ”skogbrann”. De brenner ned ulike områder for at det enklere skal komme nytt gress.

    Så kom endelig turen til elefantbading! Og det var utrolig morsomt. Vi satt på ryggen og blei spruta på og kasta av, igjen og igjen.. artig! Vi dro også på elefantsafari tidlig om morgenen, og da fikk vi komme helt inn på mange ulike typer hjort.

    Etter Chitwan gikk turen til Pokhara og senere opp i fjellet. I forhold til forrige tur var denne retteli liten og enkel og gå, noe som var fordi flere av deltakerne ikke var helt i form. Men vi kom frem til hotellet vi skulle være, og mens Martha og Anjana gikk en dagstur derfra, lå jeg og mamma inne på hotellet.. turen ned igjen gikk fort, og etter 10 timer med buss (som skulle tatt 5-6) var vi endelig hjemme i Kathmandu igjen.

      Tar med noen bilder fra turen med beskrivelse i tilegg.

Haha, blei veldig kort oppsummering detta gitt.

Hey hey!

Først og fremst tusen takk til Sunniva, som tipset meg om at innlegget ble automatisk lagra, haha. Og for de som ikke skjønte det så var det dette innlegget jeg skrev før det forrige, pluss dagens hendelser

Trodde liksom det var meininga at detta skulle bli enklare etterhvert, men den gang ei. Har aldri vært fan av å skrive dagbok, og kommer nok aldri til å bli særlig god på å skrive blogg. Men detta ska e klare!

I det siste har det vel egentlig ikke skjedd så spesielt mye spennende. jeg har vært syk, vært på hiking, og vært syk igjen. Love my life.

som sagt var jeg og “ho mor” på hiking/tracking hvor vi gikk i fjellet i to dager. Og barndomsminnene kom strømmende tilbake da jeg fikk beskjed om at det ikke var langt å gå, og vi skulle bare gå oppover en dag. BULLSHIT. Akkurat som å gå på tur med pappa og det bare var “en liten bakke igjen”, men så var det egentlig minst 11 stykker.

Men på tur gikk vi, og det var deilig å komme opp i frisk luft. Vi hadde meldt oss på en gruppetur, så vi var vel ca 35 stykker som skulle gå sammen. alle kunne gå i det tempoet man ville, og det var mange pauser. og første dagen gikk greit den. Skal ærlig innrømme at jeg ble sliten, og drittlei trapper, etter å ha gått 110 stk av dem. Syns det er enklere å gå på stier… og ellers fant jeg ut at jeg skal oppdatere turutstyret mitt til neste gang, for å gå med skolesekk var ikke så godt for ryggen. Dag 1 gikk vi rett opp 2000m tenker jeg, sånn ca, og vi gikk oppover i fem timer. 

    men det var på kvelden det morsomme begynte. Jeg følte meg ikke helt vel, så la meg tidlig. I løpet av en time kom omgangssyken, og så var man igang igjen… og neste morgen var det å begynne å gå OPPOVER igjen. Det var seriøst visse tider jeg hadde mest lyst til å legge meg ned å dø, spesielt når astmaen slo inn for fullt og jeg måtte stoppe anennhver meter… men da slår de snille folkene fra Nepal til, bærer sekken min opp på toppen av den ene bakken, og låner meg staver (ja, jeg følte meg som en liten unge). Med pause på toppen av bakken og frokost for min del, klarte jeg ta sekken og gå resten av oppoverbakkene selv. og jeg har herved vært høyere enn Galdhøpiggen! som forresten bare var en liten trimtur i forhold til det her. Selv om turen var slitsom, var den koselig og morsom, og jeg fikk møtt mange morsomme mennesker. og det føles jo utrolig godt etterpå!

På barnehjemmet skjer det ikke så masse nytt for tiden, det kom plutselig fire unger på 3 dager da. Den ene ble hentet av mora like etterpå, men de tre andre var bare 3, 10 og 12 dager da de kom. Var redd de skulle bli ødelagt av at jeg såg på dem. De er bittesmå jo! Fredrik var en liten kjempe da han ble født i forhold til disse små.  Det har også kommet noen nye mødre, mens andre har ferie. De bor jo på barnehjemmet og jobber hele tiden, så den ferien fortjener de virkelig! Men siden hu ene som kan engelsk er borte, er vi back to kroppsspråk og enkelt ord. men selv om jeg snakker norsk og de nepalsk, klarer vi nå å forstå sammenhengen iallefall!

Nå har også mamma og martha kommet, etter at jeg og taxisjåføren sto å venta i 2 timer.. Utrolig deilig å få besøk, spesielt når de hadde med seg norske forsyninger! så idag har det vært fullt kjør på barnehjemmet, og vi har skaffet papirer for å dra på en lengre tracking. gleder meg allerede.

Vi tilbragte den første tiden på babyrommet, og mamma og martha ble satt igang av mødrene til å skifte bleier. De ga de en unge, en bleie og et lurt smil. og slev om prinsippet med bleiene er enkelt, er det ikke bare bare første gangen, men de klarte seg greit! Etterpå såg vi litt på bibilioteket og lekerommet og snakket om innkjøp, noe jeg vil komme tilbake til etter vi har snakket litt mer. Sharad fikk tips til sitt prosjekt kjøkkenhage, og jeg til mitt, som innebærer sandvolleyballbane og sandkasse for de minste.

Etter at jeg hadde prata høl i hue på de under lunsjen, var det tilbake til barnehjemmet og leke med de større barna. Det var stor stas for de å få to ekstra å leke med, og det ble dansing, og turning og ballkasting.

i morgen blir det sightseeng, før turen går til nasjonalparken med jungelsafari og fjelltur!

Slenger med noen random bilder fra her og der!

Seriøst, jeg hadde nettopp skrevet nesten et helt innlegg før databattrieet bestemte seg for å streike og dø. Og siden jeg må ned å spise frokost og stikke på barnehjemmet, rekker jeg ikke skrive det på nytt. PERFECT.

Men hovedmomentet, er at idag kommer mamma!! Har aldri gleda meg så masse for å se ho før!! Har kanskje litt med at ho har med norske forsyninger, men skal virkelig bli koselig å få martha og mamma på besøk Det blir noen travle dager for de, og vet ikke hvor mye jeg rekker å oppdatere imens heller, men min uteværelse har dere vel snart blitt vant til.. Ellers tenkte jeg at mamma og martha skulle få den store æren av å skrive gjesteinnlegg her, siden de er nødt til å jobbe sammens med meg på barnehjemmet en dag